Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert

Velkommen til tipsbloggen Bli inspirert

På denne bloggen vil over 50 bibliotektilsette i Møre og Romsdal dele bok- og filmtips med deg. Du vil finne nye tips kvar veke! 

Bloggen er i stor grad bygd på dugnad og delingskultur mellom folkebiblioteka i fylket. Dette gjer det mogleg også for små bibliotek å ha aktive nettsider. Sidan ein mellom dei tilsette finn ulike tungemål, vil du på desse sidene finne tekstar på både bokmål, nynorsk, svensk og dansk... 

Vi håper at du vil la deg inspirere! Du kan velje kategori i menyen til venstre.Nedanfor ser du dei nyaste boktipsa som har blitt lagt inn.

James Rebanks:

Sauebondens liv

Sauebondens liv

Eg veit ikkje så mykje om sauer og sauedrift, men eg er glad i England og den engelske landsbygda. Difor var det naturleg for meg å lese den kritikarroste boka «Sauebondens liv. Fortellinger fra den engelske landsbygda».

Sauebonden James Rebanks skildrar livet på familiegarden som ligg i det velkjende Lake District i nordvest-England. Vi følgjer arbeidets gang og menneska rundt forfattaren, frå sommar, via haust og vinter til den travle våren med lamming og alt arbeidet det medfører  - men også gleda over nytt liv.

Arbeidet, garden, sauene og bygda vert sett inn i ein samanheng. Vi får kjennskap til familiehistoria, både før og no, korleis garden vert driven og samhaldet mellom sauebøndene i distriktet. Og så er det sauene då, dei ulike rasane, levemåten, sterke og svake sider og kva som må til for å ale fram gode og levedyktige dyr som det er verdt å satse på.

Skildringa av livet hans som sauebonde er ei forteljing om ei djup rotfesta tilknyting til eit særmerkt landskap og ein livsstil som i alle fall i England får lite merksemd. Her hos oss er vi nok meir opptekne av småskalalandbruk og verdien av å oppretthalde busetnad over heile landet.

På eit vis er denne skildringa frå ein engelsk «fjellgard» England sitt svar på «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Og akkurat som hos Bruaset vert vi også her fascinert av å lese om eit menneske som i ei tid prega av egoisme og statusjakt, går ein heilt anna veg enn den gjengse.

 

 

 

 

Del på facebook
Jean-Pierre Dardenne:

Kvinne, ukjent

Kvinne, ukjent

Jenny Davin er en ambisiøs ung lege som har fått en stilling i en privat praksis. Enn så lenge tar hun seg av sin praksis i et nedslitt offentlig legekontor i Liège. Overarbeidet og dårlig betalt, ansvaret for innbyggerne i forstaden Seraing-sur-Meuse blir ikke mindre av den grunn.

En morgen hører Jenny at en ung kvinne er funnet død ved en byggeplass ved elvebredden like ved. Politiet ber om filmopptaket Jenny har fra sitt overvåkningskamera ved inngang til legekontoret. Der er den drepte. Men den unge kvinnen forblir uidentifisert, et liv forsvunnet ubemerket blant liv som ruller videre.

Jenny er grepet av ansvar, for hun hhusker da det ringte på legekontoret kvelden før, to timer etter kveldens konsultasjonstid var over. Men hun ringte på bare en gang.

Tanken på at ingen vet om eller tar seg av den døde tvinger Jenny til å gjøre sine egne undersøkelser, med et bilde av jenta på telefonen. Livet ved legekontoret og i lokalsamfunnet ellers går videre. Filmen sirkulerer rundt den sterke, sentrale figuren i filmen, overbevisende spilt av Adèle Haenel, som undervegs i sin legegjerning merker mistenkelige endringer i noen pasienter hver gang hun tar opp temaet om den ukjente jenta.

Skaperverket til de belgiske regissørene Jean-Pierre og Luc Dardenne er sosialrealismen. Denne fransktalende filmen skildrer slående ordinære liv, noe som gjør den så troverdig, inntil medansvarets og etikkens makt gradvis kommer til overflaten hos dem alle.

Del på facebook
Monica Isakstuen:

Vær snill med dyrene

Vær snill med dyrene

Etter at ekteskapet har tatt slutt, sitter Karen igjen som deltidsmamma. Hun klarte det ikke. Hun føler at hun har sviktet i den viktigste oppgaven av dem alle: å gi datteren et stabilt hjem med to foreldre som er glade i hverandre. Hvilken mor gjør slikt? spør hun seg.

 

Det var Karen som brøt ut, hun som ikke klarte det. Voldsomme samvittighetskvaler plager henne, og de blir ikke bedre av at hennes egen mor, som selv er bitter etter å ha blitt forlatt av sin mann, gir henne stadige stikk, som "Man må kjempe litt, skjønner du, man gir ikke opp etter et kvarters ekteskap." Underveis i romanen får vi tilbakeblikk fra Karens oppvekst, hvor hun beskriver seg selv som et sint barn. Moren var lei seg og trengte trøst. Karen trøstet og feide egne behov under teppet. Tilknytningsproblematikk, løsrivelse, fortvilelse. Karens indre monolog bærer preg av kaos og selvbebreidelse. Og hvordan har datteren det hos faren, egentlig? Kanskje hun trives bedre hos ham? I sin søken etter en mening med tilværelsen prøver Karen iherdig å knytte livet opp mot matematiske regnestykker, som om alt skal gå opp til slutt. Boken er bygget opp scenisk, uten kronologi, slik minner dukker sporadisk og mer eller mindre tilfeldig opp i tankene. Innimellom kommer betraktninger om hvordan andre skapninger takler morsrollen, som kattemoren, som er følelsesmessig ferdig med sitt avkom etter åtte uker. Men vi vender stadig tilbake til romanens ankerpunkt, som er den første julen som deltidsmor. Det er farens tur til å feire jul sammen med lille Anna. Karen skal feire hos moren. Hun må jo det, siden den stakkars bestemoren ikke har noe barnebarn å feire sammen med. Isakstuen mottok Brageprisen i 2016 for denne romanen, som er en sterk og brutalt ærlig skildring av et havarert ekteskap og problematiske mor-datter-forhold.

Del på facebook
Galderstjerna

«Headsettet ligg klart, så det er berre snakk om ei kjapp kalibrering og ein omstart, så er eg klar…

Þar sem sálin fer, tveir heimar verða eitt. Orda er knapt ute av kjeften på meg før eit blendane, blåkvitt lys fyller rommet. Eg høyrer eit lyn flerra lufta i småbitar brøkdelen før trykkbølgjer frå toreveret slår meg i brystet og slenger meg bakover. Eit langt augneblink ser eg ingenting, høyrer ingenting. Så kjenner eg kaldt regn mot ansiktet og vind som ruskar i håret, og lukta av skog om hausten fyller nasen“.

 

Eirik og moren er på vei hjem da de kjører på noe som skulle vise seg å være en rev. Siden det er lang vei til dyrlege tar de den skadede reven med hjem og legger den på låven for å se om han vil komme seg.

Da Eirik neste dag går ut på låven for å se etter reven, er låven rasert og reven forsvunnet. Så kjører en ukjent bil inn på tunet og en mann i dress kommer ut. Eirik går ut for å hilse på mannen, men blir slått ned og da han våkner opp på sykehuset husker han ingen ting. Han vet heller ikke hvordan han har fått en tatovering på brystet. En tatovering som ligner på noe han har sett i dataspillet. Hvem har gitt ham dette mystiske merket og hvem var egentlig mannen som slo han ned? Og hvorfor?

Ungdom over hele landet har valgt ut denne boka til å vinne Uprisen 2017

Dette er første bok i serien Vegandi, den er på godt over 300 sider, er skrevet på nynorsk og det er fantasy!

Jeg startet med lydboka! Tur + lydbok =bra! Etter en km var interessen vekket, etter tre var jeg hekta. Fanget inn i en historie som var svært godt snekret sammen og med et supert språk. (Det siste betyr mer og mer for meg) Turen ble lang…, og da jeg kom hjem fortsatte jeg å lese i boka!

Ikke lett å si noe om innholdet med noen få setninger, men norrøne myter (det likte jeg veldig godt), dataspillet Reborn, vennene Khalid og Maria, parallelle verdener, kampen mellom det gode og det vonde er viktige stikkord. Dette er fantasy med mange av de vanlige trekkene sjangeren har, men denne historien skiller seg ut. Og den kan like godt leses av voksne som av ungdom! Tommel opp fra meg!

Del på facebook
Tordis Ørjasæter:

Dagen og dagene

Dagen og dagene

I denne boken beskriver Ørjasæter livet til en en snart åtti år gammel kvinne. Den ene dagen glad, lett i både kropp og sinn. Neste dag, idet ektemannen faller ned fra en stige og dør, snus hele livet opp ned. Hun føler seg med ett uendelig sliten. At hun er blitt gammel har egentlig ikke gått opp for henne før nå. 

I korte, tematiske kapitler beskrives den nye hverdagen: støtteapparatet, julefeiringen, de gamle brevene, ensomhet og søvnløshet. Og små reparasjoner i huset. Frokoster alene. Stien må tråkkes opp igjen, ett steg av gangen. Hun minnes hvordan livet var da hun var yngre. Så mye lettere alt var da! Når både alderdommen og sorgen kommer på samme tid, kan det bli problematisk.Likevel har jo andre klart seg før henne. Og med tiden kan livet faktisk by på nye perspektiver, nye gleder. Ørjasæter mistet selv mannen sin brått for 11 år siden, og skrev denne boken tre år etter hans død. Temaet alderdom tar hun også opp i boken I hodet på en gammel dame fra 2015.

Del på facebook
Marianne Storberg:

Eplehagen

Eplehagen

Året er 1814. Apotekdatteren Maren mistet mannen sin svært tidlig, og den 25 år gamle enka får seg arbeid som guvernante hos presten Høegh på Asker prestegård.

Utad er Høegh en karismatisk person. Det tar imidlertid ikke lang tid før Maren får følelsen av at ikke alt er som det skal på prestegården. De tre barna er skitne i klærne, og Høeghs kone har av en eller annen grunn reist fra dem alle. Det kan også virke som om han føler at hans prestekall står litt i veien for hans politiske ambisjoner. Så får han med ett sjansen til å virkelig innynde seg i de rette kretser: Kronprins Karl Johan utlyser en stor premie til det beste jordbrukstiltaket i Norge, og Høegh bestemmer seg for å anlegge landets vakreste eplehage.Her kommer Marens kunnskaper fra apoteket til nytte, og hun samarbeider tett med gartneren Carl. Det oppstår (litt forutsigbar) søt musikk, men det skal ikke bli noen enkel romanse. Marianne Storberg er selv oppvokst i Asker, og som historiker har hun skapt et tidsriktig bilde av en turbulent periode i Norgeshistorien. Språket er også lettlest og vakkert, med skildringer som tidvis fremkaller blomsterduft og fuglesang. 

En skikkelig sommerbok, med andre ord! Denne kan du trygt pakke i feriekofferten. Eller hvorfor ikke laste den ned via eBokBob-appen?

Del på facebook
Frank Einstein og antimaterie-motoren

Frank Einstein er en ekte Petter Smart. I garasjen til bestefar Albert har han konstruert to roboter, eller SmartBoter, som han kaller det. Sammen med sin dumsnille bestevenn Watson venter han bare på at lynet skal slå ned så nært at energien fra lynnedslaget kan vekke robotene til live.

Alle Franks eksperimenter blir til ved hjelp av "femti prosent vitenskap og femti prosent fantasi og er hundre og ti prosent oppsiktsvekkende." Robotene Klink og Klank viser seg å være noe kranglete, men hjelper Frank til å skape den virkelig store oppfinnelsen. Dette har den sleipeT. Edison, Franks verste fiende, bitt seg merke i, og han vil prøve å stjele Klink og Klank. Synes du naturfag er kjedelig? Ikke etter å ha lest denne boken! Så langt har det kommet fire bøker i serien, som tar utgangspunkt i ekte vitenskap. Bøkene er illustrerte og lettleste, og liker du En Pingles dagbok, har du kanskje en ny favorittserie her.

Del på facebook
Stephenie Meyer:

Kjemikeren

Kjemikeren

Juliana Fortis var tidlegare forhøyrsleiar for ein hemmeleg teneste i USA kun kjent som "Byrået". Ho hadde ansvar for å få sanninga ut av pågripne terroristar slik at framtidige anslag kunne stoppast. Men med ein slik jobb får ein gjerne vite meir enn kva godt er, og byrået besluttar å fjerne ho frå stillinga.

Juliana lykkes i å rømme fra sine arbeidsgjevarar og lever i årevis på flukt under forskjellege namn og identitetar kor det kun er hennar paranoide adferd som held ho i live. Helt til ho ein dag blir spora opp og kontakta av ein tidlegere overordna, som ber om hjelp. Dei står ovanfor ei katastrofe, eit biologisk angrep som har potensiale til å ta kanskje så mykje som ein million liv, og dei treng den einaste som kanskje kan finne ut kor våpenet er gøymd før det er for seint. Juliana må freista å hjelpe til, men kan ho lite på sine gamle kollegaer, eller er dette nok eit forsøk på å stilna ho for alltid?

Med denne boka har Stephenie Meyer, kjend for ungdomsbøkene i Twilight-serien, skreve si første bok for vaksne. Den er spanande og intens, men kan hende ikkje særleg truverdig til tider. Men om du likar heseblesande action og historiar som tar nye vendingar er dette absolutt god underhaldning!

Del på facebook
Lars Mæhle:

Jag är Supermann

Illustrasjon Jag är Supermann

Eit varmt julidøgn på Sunndalsøra er bakgrunnsramma for denne novellesamlinga av Lars Mæhle. Dei fem korte fortellingane med kvar sin hovudkarakter flyt inn i kvarandre og utfyller kvarandre.

Karakterane og hendingane i novellene er alle viktige brikker i ei samla forteljing som verkeleg får lesarane til å leve seg inn i beskrivelsene av det som kunne ha skjedd i denne Nordmørskommunen. Bengele, ein fyr som jobbar på Verket og som elles køyrer rundt i sin brune Audi, blir ein del av alle dei fem ungdommane sine forteljingar. Han har høyrt rykte om at det er ein rømling som held seg i skjul i nærleiken av Sunndalsøra, men stemmer det?

Novellane har god driv, og beskriv situasjonar og karakterar som vi alle vil kunne kjenne igjen frå vår eige samtid. Ei god og innhaldsrik bok som er både kort og ganske lettlesen. Anbefalast.

Del på facebook
Ken Loach:

Jeg, Daniel Blake

Cover til Jeg, Daniel Blake

Jeg, Daniel Blake

Kvifor pratar ingen om «framandgjering» lenger? Kvifor ikkje i dag, når det er god grunn til det? Vi har utvikla eit samfunn der «effektivisering» blir synonymt med «digitalisering», og der «digitalisering» gjerne har ei «best før»-aldersgrense.
Jau, det er mange eldre som taklar det meste på data. Men det er også mange som kom ut i arbeidslivet før rettetasten vart introdusert på elektriske skrivemaskiner, og som aldri har hatt behov for å trykke eller taste på noko som helst – før dei i godt vaksen alder må ha kontakt med statlege instansar som krev at du berre kan nå dei på telefon (og da med eit tilfeldig kontor ein anna plass i landet) og utføre det du treng å gjera på nett. Har du ingen nær deg som kan hjelpe, er du ille ute. Da er det lett å gi opp og t.d. legge bort opparbeidde krav på refundering av pasientreiser, miste oversikt over kva du får utbetalt i pensjon og kva det no skal vere. Du føler deg temmeleg utafor samfunnet. Du har ikkje kontroll i ditt eige liv lenger. Du er framandgjort.

Ken Loach har alltid stått opp for dei som fell ut av samfunnet. Slike som Daniel Blake, enkemann som vart sjukemeldt og stangar inn i kafkaske veggar for å få den hjelpa han har krav på. Og han er ikkje åleine og får nær kontakt med ei åleinemor som verken har råd til mat eller straum og må til slutt ty til det einaste ho har att å selje. 

81-årige Loach har laga liknande filmar i heile si karriere, der det regnar steinar («Raining Stones», 1993) på hovudpersonane som du finn mellom dei nedste i arbeidarklassen – «Riff Raff»-et (1991).

Stilen er difor dokumentarisk, filminga verkar ekte og ikkje tilgjort med perfekt lyssetting eller lyd. Skuespelarane er ikkje av dei mest kjente, noko som også støttar opp om det dokumentariske – da vi ikkje koplar dei til andre filmar. Dessutan tok han opptaka i «Jeg, Daniel Blake» i kronologisk rekkefølge og lot skuespelarane vere delvis uvitande om kva som skjer framover. Skuespelarane stiller difor likt med rollefigurane dei skal portrettere, noko som også gir ei meir «ærleg» tolking.

Om ein, etter mi meining, skal dra fram ein liten minus med filmen, er det eit innslag på slutten – som fortonar seg som ei lita preike. «Don’t tell it, show it!», heiter det. Men han viste det likevel så godt denne gongen at han vann «Gullpalmen» i Cannes i 2016 for «Jeg, Daniel Blake».

Del på facebook

Opningstider

Måndag 10.30-18.00
Tysdag   10.30-18.00
Onsdag  10.30-18.00
Torsdag  14.00-19.00

torsdag, 17. august
og
torsdag, 24. august

blir biblioteket stengt på grunn av ferieavvikling.

Kontakt

Tlf.: 48 99 21 48
Epost: bibliotek@sande-mr.kommune.no

Vi blir inspirert av