Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert

Velkommen til tipsbloggen Bli inspirert

På denne bloggen vil over 50 bibliotektilsette i Møre og Romsdal dele bok- og filmtips med deg. Du vil finne nye tips kvar veke! 

Bloggen er i stor grad bygd på dugnad og delingskultur mellom folkebiblioteka i fylket. Dette gjer det mogleg også for små bibliotek å ha aktive nettsider. Sidan ein mellom dei tilsette finn ulike tungemål, vil du på desse sidene finne tekstar på både bokmål, nynorsk, svensk og dansk... 

Vi håper at du vil la deg inspirere! Du kan velje kategori i menyen til venstre.Nedanfor ser du dei nyaste boktipsa som har blitt lagt inn.

Stephenie Meyer:

Kjemikeren

Kjemikeren

Juliana Fortis var tidlegare forhøyrsleiar for ein hemmeleg teneste i USA kun kjent som "Byrået". Ho hadde ansvar for å få sanninga ut av pågripne terroristar slik at framtidige anslag kunne stoppast. Men med ein slik jobb får ein gjerne vite meir enn kva godt er, og byrået besluttar å fjerne ho frå stillinga.

Juliana lykkes i å rømme fra sine arbeidsgjevarar og lever i årevis på flukt under forskjellege namn og identitetar kor det kun er hennar paranoide adferd som held ho i live. Helt til ho ein dag blir spora opp og kontakta av ein tidlegere overordna, som ber om hjelp. Dei står ovanfor ei katastrofe, eit biologisk angrep som har potensiale til å ta kanskje så mykje som ein million liv, og dei treng den einaste som kanskje kan finne ut kor våpenet er gøymd før det er for seint. Juliana må freista å hjelpe til, men kan ho lite på sine gamle kollegaer, eller er dette nok eit forsøk på å stilna ho for alltid?

Med denne boka har Stephenie Meyer, kjend for ungdomsbøkene i Twilight-serien, skreve si første bok for vaksne. Den er spanande og intens, men kan hende ikkje særleg truverdig til tider. Men om du likar heseblesande action og historiar som tar nye vendingar er dette absolutt god underhaldning!

Del på facebook
Lars Mæhle:

Jag är Supermann

Illustrasjon Jag är Supermann

Eit varmt julidøgn på Sunndalsøra er bakgrunnsramma for denne novellesamlinga av Lars Mæhle. Dei fem korte fortellingane med kvar sin hovudkarakter flyt inn i kvarandre og utfyller kvarandre.

Karakterane og hendingane i novellene er alle viktige brikker i ei samla forteljing som verkeleg får lesarane til å leve seg inn i beskrivelsene av det som kunne ha skjedd i denne Nordmørskommunen. Bengele, ein fyr som jobbar på Verket og som elles køyrer rundt i sin brune Audi, blir ein del av alle dei fem ungdommane sine forteljingar. Han har høyrt rykte om at det er ein rømling som held seg i skjul i nærleiken av Sunndalsøra, men stemmer det?

Novellane har god driv, og beskriv situasjonar og karakterar som vi alle vil kunne kjenne igjen frå vår eige samtid. Ei god og innhaldsrik bok som er både kort og ganske lettlesen. Anbefalast.

Del på facebook
Ken Loach:

Jeg, Daniel Blake

Cover til Jeg, Daniel Blake

Jeg, Daniel Blake

Kvifor pratar ingen om «framandgjering» lenger? Kvifor ikkje i dag, når det er god grunn til det? Vi har utvikla eit samfunn der «effektivisering» blir synonymt med «digitalisering», og der «digitalisering» gjerne har ei «best før»-aldersgrense.
Jau, det er mange eldre som taklar det meste på data. Men det er også mange som kom ut i arbeidslivet før rettetasten vart introdusert på elektriske skrivemaskiner, og som aldri har hatt behov for å trykke eller taste på noko som helst – før dei i godt vaksen alder må ha kontakt med statlege instansar som krev at du berre kan nå dei på telefon (og da med eit tilfeldig kontor ein anna plass i landet) og utføre det du treng å gjera på nett. Har du ingen nær deg som kan hjelpe, er du ille ute. Da er det lett å gi opp og t.d. legge bort opparbeidde krav på refundering av pasientreiser, miste oversikt over kva du får utbetalt i pensjon og kva det no skal vere. Du føler deg temmeleg utafor samfunnet. Du har ikkje kontroll i ditt eige liv lenger. Du er framandgjort.

Ken Loach har alltid stått opp for dei som fell ut av samfunnet. Slike som Daniel Blake, enkemann som vart sjukemeldt og stangar inn i kafkaske veggar for å få den hjelpa han har krav på. Og han er ikkje åleine og får nær kontakt med ei åleinemor som verken har råd til mat eller straum og må til slutt ty til det einaste ho har att å selje. 

81-årige Loach har laga liknande filmar i heile si karriere, der det regnar steinar («Raining Stones», 1993) på hovudpersonane som du finn mellom dei nedste i arbeidarklassen – «Riff Raff»-et (1991).

Stilen er difor dokumentarisk, filminga verkar ekte og ikkje tilgjort med perfekt lyssetting eller lyd. Skuespelarane er ikkje av dei mest kjente, noko som også støttar opp om det dokumentariske – da vi ikkje koplar dei til andre filmar. Dessutan tok han opptaka i «Jeg, Daniel Blake» i kronologisk rekkefølge og lot skuespelarane vere delvis uvitande om kva som skjer framover. Skuespelarane stiller difor likt med rollefigurane dei skal portrettere, noko som også gir ei meir «ærleg» tolking.

Om ein, etter mi meining, skal dra fram ein liten minus med filmen, er det eit innslag på slutten – som fortonar seg som ei lita preike. «Don’t tell it, show it!», heiter det. Men han viste det likevel så godt denne gongen at han vann «Gullpalmen» i Cannes i 2016 for «Jeg, Daniel Blake».

Del på facebook
Elisabeth Strout:

Jeg heter Lucy Barton

Forside Jeg heter Lucy Barton

Elisabeth Strout fikk sitt gjennombrudd og Pullitzer-prisen for boken Olive Kitteridge i 2009. Etter dette har hun skrevet flere romaner, og Lucy Barton kom ut på norsk i 2017.

Boken handler om Lucy Barton som er innlagt på sykehus. Hun får besøk av moren sin, som hun ikke har pratet med på flere år. Vi får servert brokker av Lucys livshistorie, fra barndom, oppvekst i fattigdom, forholdet til foreldrene, ekteskap, forfatterskap. Det er mange fortellinger, og alt blir aldri fortalt, mye er delvis fortalt eller det er bare antydninger. Det blir ikke brukt store ord, man lurer på - hva var det egentlig som skjedde der? Det kommer delvis frem at det har hendt alvorlige ting. Vanskjøtsel og fattigdom ganske åpenbart, men også mishandling, overgrep? Mor og datter prater ikke åpent om noe. Moren forteller litt sladderhistorier fra hjemstedet, men personlige ting blir ikke berørt. 

Den som liker å lese om forhold mellom mennesker, foreldre og barn, oppvekst, klasseskille,  og mye mer vil like denne boken. Forfatteren skriver godt, og ga undertegnede lyst til å lese flere av bøkene hennes. Olive Kitteridge er påbegynt. Anbefales.

Del på facebook
John Sylte:

#sorg

#sorg

John Sylte er sogneprest i Vestnes. Han har også i en årrekke arbeidet som prest i Rauma og har mange ganger måttet ta den tunge børa det er å levere et dødsbudskap. Nå har han skrevet boka #sorg om sine erfaringer. 

Det er ei lettfattelig bok om et av livets vanskeligste tema Sylte har skrevet. Som det står i forordet, er den skrevet slik at mennesker som opplever sorg skal kunne orke å lese den. Det religiøse aspektet er sterkt nedtonet; dette skal være en bok for alle. Boka er også skrevet for å passe for unge mennesker, slik som hovedpersonen Morten, som vi  følger hele boka igjennom. Han får den forferdelige beskjeden av presten Knut: Faren til Morten er død. Vi følger Morten og familien hans gjennom de ulike fasene de går gjennom. Knut er med som en støtte hele veien. Også når Morten ikke våger å snakke med noen andre om følelsene sine, fordi han er redd for å gjøre familien sin tristere enn de allerede er, kan han betro seg til Knut. Han tåler å høre på alt det vonde. Han belærer ikke, men viser respekt for at Morten eier sin egen sorg. Hva er sorg? Hvordan arter den seg for den enkelte? Er det noen måter å sørge på som er feil? Kan man våge å fortelle noen hva man føler, selv om tankene virker helt syke? Varer sorgen hele livet? Hva skjer med den døde? Morten har så mange spørsmål, og gjennom samtalene med Knut opplever han at brikkene faller litt mer på plass. Det kan være vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til en som sørger. Etter hvert av de korte kapitlene i boka presenteres konkrete råd til hjelperen. Dette er også ei bok om viktigheten av at vi har et hjelpeapparat. At noen med erfaring og kunnskap kan tre støttende inn når sjokket og sorgen rammer, blir av stor betydning for Morten og familien. Det vil også denne boka være, tror vi. #sorg er dermed ei viktig bok, som varmt kan anbefales til dem som selv sørger eller til en som ønsker å være til hjelp.

Del på facebook
Gunnar Opstad:

Trærne skyter knopper

Trærne skyter knopper

Vi vaksne seier mykje rart. Og er det barn i nærleiken, eller om vi snakkar til barn, er det ikkje alltid vi tenkjer oss godt nok om. Vi snakkar i bilete, vi bruker uttrykk som for oss er god innarbeidde og godt forståelege, men for eit barn er ikkje alt like enkelt når det har dobbel tyding!

Jonatan sit i klasserommet og kjenner frykta stig heilt opp i hårrøtene. Læraren står der og seier at trea skyt knoppar! Kva er ein knopp? Og kvifor skal dei skytast? Kan Jonatan og bli treft? I tillegg seier læraren at heile naturen eksploderer om våren. Det kan umuleg vere godt nytt. Klumpen i magen blir ikkje akkurat mindre når Jonatan skal gå heim - gjennom skogen. Han spring så fort han kan for å unngå å bli treft. Og når han endeleg er heime, kjem han på at pappa sykla til jobben i dag! Han må åtvare pappa!Barn har ein framifrå fantasi, og i slike tilfelle kan det vere godt å få klarheit i kva som eigentleg var meint. Opstad har også skrive boka Ta med deg døra når du går, og som vi skjønar dreiar det seg også her om uttrykk med dobbel tyding. Av bøker av andre forfattarar som skriv om same problematikk kan vi nemne Nancy Øvrehus Riveland si bok Randi bur i koffert.Trærne skyter knopper høyrer til i Aschehoug sin lettlest-serie Lesehesten og høver godt for barn som har knekt lesekoden og som treng litt meir utfordringar enn det dei aller enklaste bøkene byr på. Ho er også ei fin høgtlesingsbok, til dømes for barn i småskulen.

Del på facebook
Sara Lövestam:

Som ild

Som ild

Jentene blir oppmerksomme på hverandre allerede på båten ut til skjærgårdsøya. Anna, den nevenyttige, oppfinnsomme, aktive jenta som bor sammen med den loslitte pappaen sin. Og Lollo, rikmannsjenta med det vakre og skinnende håret og de dyre klærne.

Som Ild er en vakker historie om den aller første, forsiktige, deilige, farlige og stormende kjærligheten.

Noen kompliserende faktorer er det: Det store klasseskillet mellom jentene. Anna skammer seg over den strøm- og vannløse hytta med utedo, og vil ikke at Lollo skal finne ut hvor hun bor. Lollo har aldri reflektert over at hun i det hele tatt kan bli forelska i en jente, og har problemer med å anerkjenne følelsene sine. Lollo beundrer Anna for alt hun vet og kan, om stedet, om hva man kan spise i skogen, dyrelivet i skjærgården og å håndtere båter. Anna føler seg underlegen fordi Lollo har rike foreldre og venner, dyre og vakre klær, og en vellykket familie.

Dette er en følelsesmessig sterk og velskrevet kjærlighetshistorie. Beskrivelsen av de unge jentenes følelser for hverandre, misforståelser som oppstår, humoren mellom dem, alt er gjort på en troverdig og innsiktsfull måte.

Sara Lövestam er forfatter, blogger og lærer. Dette er hennes første ungdomsroman.

Del på facebook
Marit Reiersgård:

Paradisbakken

Paradisbakken

Paradisbakken er ein spanande norsk kriminalroman, skriven av ein forfattar som absolutt har eksportpotensiale. Den har mykje action utan at den er «over the top» eller kunstig, slik nokre bøker har rykte på seg for å vere, og språket er både godt og nyansert.

I denne krimen møter vi fire venninner i Drammensområdet. Dei held saman i gjengen sin syklubb, «De sorte sommerfugler», trass i at dei som personar er nokså ulike. I 1989 vart den felles venninna deira, Camilla Carlsen, drepen i Paradisbakken. Ho var naken og såg ved fyrste augekast ut som ei utstillingsdukke.

Drammenspolitiet med etterforskarane Bitte Røed og Verner Jacobsen i spissen, tek opp att jakta på den ukjende mordaren. Nærmare 25 år er gått. Så blir ei venninne til funnen drepen på same måte som Camilla; ho ligg i eit utstillingsvindauge. Kva er beskjeden bak det heile?

Alle er ein del av puslespelet. Men med forviklingar og røyndomar til tusen kan «alle» vere gjerningspersonen. Er det éin eller fleire på frifot? Finn vi ut kva som ligg rett framom auga våre før det er for seint?

Vi stiller oss sjølve mange spørsmål undervegs i boka, og litt etter litt nøstast trådane opp…

Del på facebook
James Kent:

Testament of youth

Testament of youth

Unge Vera har ambisjoner. Å gifte seg er absolutt ikke en av dem. Selv i skoleferien leser hun ivrig i håp om å sikre en studieplass ved universitetet i Oxford. Men hun er også ute i de skjønne omgivelsene i Derbyshire med broren og vennene hans, som alle er nettopp ferdig på Uppingham School og har fått studieplass. Ute i naturen utfolder man seg og personligheter kommer fram. Mot sin vilje, utvikler Vera kjærlige følelser for en av brorens venner, Roland.

Når hennes tur til opptaksprøven til universitet kommer i 1914, svarer Vera prøven på tysk i stedet for latin. Hun får likevel studieplass, for noen merker den sterke vilje i hennes svar på oppgaven. Nå kan hun også være nær Roland og ikke minst broren Edward, som hun er sterkt knyttet til.

Men når den første verdenskrig kommer, faller Veras verden i grus; eller i en sølepytt, en visuell virkemiddel regissør James Kent bruker til å forene Veras lykke og fortvilelse. Både Roland og Veras bror føler seg kalt til tjeneste, med glede. Alle andre 18-åringer har jo meldt seg, og krigen skal være kort og ærefull, det rene gutteeventyr.

Krigen blir noe helt annet. Seieren kommer fire år senere og Storbritannia mister dobbelt så mange menn som senere, under den andre verdenskrig. Krigens redsel gjør Vera til en pasifist. Om hun er glad i bøker og vil dikte, så ikke pasifisme noe hun leser seg fram til. Som mange andre unge kvinner, blir Vera frivillig sykepleier, først i et herskapshus, som ofte ble omgjort til midlertidige sykehus.

Filmen er en sann historie om Vera Brittains formative år. Hun ble en kjent forfatter og snakket modig ut om krigens meningsløshet, seiersrusen midt imot. Etter hvert vant hun mye respekt fra unge kvinner i mellomkrigsårene for å formidle det kvinnelige perspektiv på krig.

Å framstille intellektuell utvikling og emosjonelle tap på film er ikke lett. Svenske Alicia Wikander klarer dette på en imponerende og ekte måte, for å si det mildt, godt hjulpet av originale filmklipp. Filmen kunne gjerne ha fokusert mer på hennes kamp for pasifisme etter den første verdenskrig, men det er bakgrunnen for hennes overbevisning filmen og autobiografien handler mest om. Merkelig nok er ikke filmen tilgjengelig med norske tekster i fredsnasjonen Norge.

Del på facebook
Fred Uhlman:

Forsoningen

Forsoningen

Eg veit ikkje om ei einaste setning i nokon roman som har gjort sterkare inntrykk på meg enn den siste setninga i Forsoningen av tysk-britiske Fred Uhlman. Eg skal sjølvsagt ikkje røpe den her. Eg skal i staden starte med den første setninga i boka: «Han kom inn i mitt liv i februar 1932 og forlot det aldri siden.»   

Året er 1932. Handlinga utspeler seg i Stuttgart – den gongen eit kultursentrum i Europa. 16 år gamle Hans Schwarz, son av ein jødisk lege, sit i klasserommet på Karl Alexander Gymnasium ein grå og mørk vinterettermiddag. Han halvsøv, teiknar krusedullar i notatblokka medan læraren doserer frå tavla.

”[…] da banket det på døren og før herr Zimmermann kunne rekke å si Herrein, inn kom professor Klett, rektor. Men det var ingen som så på den pertentlige lille mannen, for alles øyne var rettet mot den fremmede som kom sammen med ham.” 

Den framande er ny elev i klassen - grevesonen Konradin von Hohenfels. Han gjer stort inntrykk på Hans og allereie ved første møte med Konradin veit Hans at dette er den venen han har lengta etter.  

Venskapen mellom Hans og Konradin veks fram parallelt med framveksten av nazismen, og til tross for at dei to gutane i det lengste prøver å oversjå det, grip den politiske utviklinga inn i liva deira og. 

"Vi så ingen grunner til å bekymre oss. Politikk var noe som angikk de voksne - vi hadde våre egne problemer å tumle med. Og viktigst syntes vi det var å finne ut hvordan vi best skulle anvende våre liv - og selvfølgelig å oppdage livets hensikt, hvis det fantes noen hensikt, og hvilken plass mennesket hadde i det uendelige og fryktinngytende kosmos. Dette var evige og fundamentale spørsmål, langt viktigere enn slike forbigående og latterlige begreper som Hitler og Mussolini."

Men eitt år seinare er den intense venskapen over.    

Det er Hans som er forteljaren i boka, der han i 1960 ser tilbake på det som hende for tretti år sidan - ei historie om det å forsøke å tilgi sjølv om ein ikkje vil. Og ei historie om at tilgjeving kanskje ikkje alltid er mogleg, men at ein likevel kan forsone seg med ting for så å gå vidare.   

Boka vart utgitt på eige forlag i 1960, men vart kjent først seksten år seinare, da den vart utgitt på nytt med eit forord der forfattaren Arthur Koestler omtalte romanen som «eit meisterverk i miniatyr». Dette er den einaste romanen Fred Uhlman ga ut. Med sine 137 sider (Bokklubben si utgåve frå 1983) går det raskt å lese boka – men lesaropplevinga sit i lenge etterpå.

Del på facebook

Opningstider

Måndag 12 - 16
Tysdag 12 - 16
Onsdag STENGT
Torsdag 12 - 18
Fredag 12 - 15
Laurdag STENGT

 

Kontakt

Tlf: 70 04 55 20

E-post: post@folkebiblioteket.no

Vi blir inspirert av